Bevisstgjøring Psykologi Selvutvikling Terapi Vekst

Ditt indre barn

Hvordan behandler du ditt indre barn?
Det ga meg en stor aha-opplevelse første gang jeg hørte snakk om at jeg hadde et indre barn jeg burde se og lytte til.
Jeg skal prøve å reflektere litt rundt det. Du og alle voksne har vært barn en gang. Barndomsopplevelser ligger lagret i kroppen vår, noen husker vi, andre ligger i underbevisstheten. Kanskje hadde du gode trygge foreldre som så deg, og som lot deg få utvikle deg til den personen du var ment å være, kanskje var du i tillegg så heldig at du har sluppet store traumatiske opplevelser, noe som gjorde deg til et barn som ble trygt, stolt av- og glad i deg selv.
Eller kanskje ble du ikke sett eller anerkjent i din barndom, du måtte tidlig stå på egen ben og/eller har kanskje opplevd traumatiske hendelser som vold, overgrep, rus, død, sykdom m.m. Hvis dette blir liggende ubehandlet, uten at en god voksen, som en bestemor, nabo, lærer, trener eller lignende har sett deg, kan det gi deg et forvrengt bilde av hvem du er. Som overskriften sier; «Hvis du blir krenket som barn, slutter du ikke å elske dine foreldre, du slutter å elske deg selv».
Hvordan foregår din indre dialog, f.eks. når du står foran speilet, eller hvis det er noe du ikke har fått til? Er du en person som er din egen verste fiende? Ofte er personer som ikke har blitt anerkjent som barn, nettopp det, sin verste fiende. De kunne ikke finne på å si det samme til et annet menneske. Det er selvfølgelig grader av dette, noen verre enn andre. Men, jeg vil tro mange kjenner seg igjen i kritikeren foran speilet; jeg er for tykk, jeg har for tynt hår, nesa mi er for lang, jeg duger ikke til noe, jeg er dum, de andre er mye bedre enn meg, o.s.v.
I deg selv, bærer du din barndom, den unge jenta eller gutten du en gang var. Når du snakker deg selv ned, snakker du også den lille jenta eller gutten ned. Se for deg at du har dette lille barnet inne i deg – ville du si de samme nedlatende ordene til dette barnet? For det er nettopp det du gjør, du krenker ditt indre barn.
En annen måte å se dette indre barnet på er å finne frem et bilde av deg som barn. Sett bildet et stykke fra deg, og se på det, kjenn på følelsene som kommer. Har du nå de samme kommentarene til ditt indre barn? Jeg vil tro svaret er nei og her kan det skje store endringer. Ta en pute på fanget og lat som det er lille deg, trøst og ros barnet akkurat som du ville gjort om det var ditt eget barn. Stopp, når du snakker nedlatende om deg selv, husk at du aldri ville snakke sånn til et barn. Med øvelse kan du lære å snakke til deg selv på en annen måte, lære å elske deg selv og sette pris på akkurat den du er.
Fortsetter du derimot å «rakke» ned på det indre barnet, vil dette barnet forbli utrygt, redd, sint og uten den troen på seg selv som det fortjener. Disse indre «demonene» ligger også å påvirker hvordan du forholder deg til andre personer. Det vil være store muligheter for at du overfører, projisere disse gamle følelsene på andre mennesker, noe jeg skrev om i forrige blogg.
Litt faglig her, det er litt spennende. For i psykodrama har vi to teorier, spontanitets- og kreativitetsteorien, og rolleteorien. I denne bloggen er jeg innom begge, den første teorien flettes inn i det jeg skriver om å omskape det som tidligere har vært, til noe mer hensiktsmessig, ved bruk av kreativitet (jeg har skrevet litt om dette i tidligere blogg).
Men, her vil jeg trekke frem rolleteorien som består av 3 nivåer. I alderen 0-2 har vi psykosomatiske roller hvor det handler om få tilfredsstilt de primære behovene som mat, stell, søvn, tilhørighet, fra 2-12 års har vi psykodramatiske roller hvor vi leker, vi lever oss inn i andre roller så som at vi blir dinosaurer, løver, mødre, fedre, prinsesser, vi drømmer oss også inn i andre roller, og spiller skuespill. I voksen alder har vi våre sosiale roller, som i våre yrker, som mødre, fedre, partnere, etc.
Det jeg skal frem til, er at hvis barndommen har vært vanskelig, så kan en voksen person henge igjen i de to første rollenivåene og det greier ikke å «spille» sine voksne sosiale roller hensiktsmessig. Det ligger uforløst «grums» å forstyrrer slik at f.eks. relasjoner blir vanskelig, og/eller det kan være forhold til mat, trening, søvn, sex, med mer.
Jeg skal ikke nevne navn, men jeg tror en del av lederne vi har i verden er små guttunger i sinn, i mange situasjoner. Jeg synes jeg ser trasne små sårede guttunger som opererer fra sandkassa. Noe som kan tyde på at de henger igjen i tidligere rollenivå. Vel, det var bare noen tanker sånn litt på siden…
Jeg håper du tar vare på ditt indre unike barn når det trenger trøst, omsorg, ros med mer. Som voksen er det vårt eget ansvar, det hjelper ingenting å skylde på fortiden dessverre…

Anbefalte artikler