Mobbing – om å snu speilet

Hvem er vi til å dømme andre? Hvordan kan vi heve oss over andre, å si at det de tror på er feil? Hvilket lovverk er det vi følger? Når en person tror på noe, hvorfor skal han/hun ikke få lov til å tro på det uten å bli dømt? Hvem er det som kan heve seg over denne personens tro og selv mene at han eier sannheten og fasiten?
Jeg er preget av ukens harselas med Märtha og sjamanen. En drøy uke med det jeg ser på som mobbing over en lav sko, i aviser, blader, sosiale medier og på tv. De henges til de grader ut i det offentlige rom. Er det ok?
Og jeg spør meg selv, er det rart barn mobber? Det koker i meg. Vi voksne forteller at barn ikke skal mobbe, men se hva som skjer fra tv-skjermen og på FB til stadighet. Jeg går ikke nærmere inn på det denne gangen, men det kommer i en senere blogg!
Hva er det det handler om? At noen er nødt til å trykke andre ned, for på en måte å heve seg selv opp. For det er jo det de mer eller mindre bevisst gjør. Jeg oppfatter at de mener de er bedre mennesker enn andre.
For å ta Märtha’s eksempel. Ja, hun er prinsesse, det er en tittel hun har. Men, hun er også et helt vanlig menneske, med følelser, behov, en historie og utfordringer i livet. Hun har valgt å være helt åpen om sin spirituelle side. Hun har valgt å vise sitt sanne seg, hun er ekte. Ikke mange mennesker tør det i vårt samfunn. All ære til henne. Hun skader ingen, hun er bare varm og inkluderende. Det er ingen som blir tvunget til hennes Engleskole, ei heller på seminar med sjamanen. De kommer dit frivillig, fordi de mener de kan få et positivt utbytte av det. Jeg skjønner ikke hva som kan være feil med det? Hun har ingen apanasje, og er avhengig av å tjene pengene sine selv. At hun bruker prinsessetittelen i markedsføringen settes det fingeren på, men hun er jo prinsesse. Da må det bli opp til lovverket å ta fra henne denne hvis de mener dette blir feil. Jeg forstår ikke problemet. Hvem er det ikke ute blant folket, som bruker det de har av trumfkort på hånden, for å få til en næring?
Vi er etter hvert mange som søker i det så kalte alternative. Vi har fått smaken på et spennende felt som driver oss mot stadig ny lærdom. Kongehuset skal favne om hele befolkningen, og Märtha fauner om en del av den.
For dere som kjenner Maslow’s behovspyramide som jeg også nevnte i en tidligere blogg, så er hans 5. nivå i pyramiden, selvrealisering/åndelig. Det er altså et iboende behov for mennesker å søke i denne retningen. Vi er på forskjellige nivåer, noen har ikke kommet dit, det handler om den enkeltes prosess og hvilket ønske den personen har for sitt liv. I disse dager omtales dette, slik jeg oppfatter det, som unormalt. Maslow mener derimot, at det er en helt naturlig prosess i et menneskes utvikling.
Noen mennesker velger å betale i dyre dommer for å gå på en heavy metal konsert fordi det gir dem noe. Det er ikke noe for meg, men jeg dømmer de ikke for det. Det er deres ønske og en interesse som gir dem en opplevelse som tilfredsstiller et behov. Jeg kom på en interessant tanke, hvis prinsessen hadde spilt i et heavy metal band og brukt tittelen i markedsføringen, hadde det vært ok for folket mon tro?
Hva er forskjellen? Vi har hver våre ønsker og interesser i livet, vi har hver vår historie og vi har hver vår vei å gå. Så lenge vi er gode medmennesker, så kan vi vel gjøre akkurat som vi vil, selv en prinsesse.
Hva er det som gjør at pressen og mange i befolkningen reagerer så sterkt på prinsessen og hennes sjaman? Jeg tror det er frykt. Det er et ukjent felt, noe subtilt de ikke har kjennskap til. Et felt som kan være en trussel kanskje? Har de satt seg inn i hva det handler om med et åpent sinn? Jeg tror ikke det. De møter det hele med full skepsis, og kjenner man til tankens kraft, vet en jo hva resultatet blir. Kanskje er det ekstra ille at sjamanen er mørk, kan det ligge en fremmedfrykt i dette også…
Har du sett intervjuet med paret på frokost-tv, eller med sjamanen andre steder? Jeg opplever at de oser av kjærlighet og godhet. Det er kanskje ubekvemt for noen, spesielt for de som ikke har våget å grave i sin historie. For når vi får ryddet opp i oss selv, i vårt eget kaos, blir vi mer tolerant, og ser godhet, og har kjærlighet til andre mennesker. Vi lærer å se bakenfor andres fasader og blir rausere.
Det er nettopp det som er så fantastisk med selvutvikling og terapi, vi blir rett og slett rausere mennesker, vi lærer å se bakenfor andres fasader.
Og tenk, hvis alle mennesker hadde sett inn i seg selv, fremfor å peke på feil hos alle andre, snu speilet, wow – da kunne vi få en fantastisk raus, varm og god verden <3