BenteBildet over er av meg, da jeg ble mor i 1990. Den nydelig lille jenta på bilde ble for et år siden mamma og jeg ble mormor til mitt første barnebarn, en aldeles praktfull gutt som har fått stor plass i hjertet mitt. Jeg har mange ganger tatt meg i å fundere på om det er virkelig, det er nesten litt for magisk til å være sant. Han er så vidunderlig på alle mulige måter, så perfekt og så unik. Det har vært så fantastisk å se han vokser til, den enorme utviklingen det første leveåret med nesten firedobling av vekt, stadig større bevegelser, adferdsmønstre som formes, språk og ikke minst, se hans personlighet komme mer og mer frem.
Det har flere ganger slått meg hvor avhengig han er av å ha mennesker han kan stole på rundt seg. Han er jo fullstendig hjelpes- og forsvarsløse. Fra fødselen vet han ikke hva frykt er, ei heller noe om farene han kan bli utsatt for. Han er fullstendig hengiven til omgivelsene, så åpen og så sårbar.
Det er her mine tanker om tillit kommer inn. Menneskebarna må være født med en enorm tillit til verdenen de har kommet inn i, en ubevisst tillit til å bli ivaretatt.
Det sies at barn må bli 7 år før de på en måte kan greie seg selv. Underveis i livet skjer det noe med tilliten til de fleste. Hvorfor greier vi ikke å holde på den?
Det er det jo dessverre mange grunner til. Mange barn vokser opp i utrygge hjem hvor de ikke har foresatte som mestrer sin oppgave som trygge voksne. Barna kan oppleve å ikke føle seg trygge i barnehage og på skole hvor det kan være både andre barn og voksne som utløser det. At et barn ikke blir anerkjent for den det er, gjør at de kan bli usikre på seg selv og samfunnet de lever i.
Jeg vil fortsette i et litt annet spor. Kan en tapt tillit gjenvinnes, og finnes det en utvidet måte å bruke tilliten på?
Hvis vi tenker litt i energi. Alt i verden er energi, selv steiner har en energi. Kan våre tanker og følelser også handle om energi? Svaret på dette er ja. Det er skrevet mye om tankens kraft. Hva og hvordan vi tenker har en energi, en frekvens som vi stråler ut. Det er ofte lett å oppfatte om en person er irritert, selv om personen ikke har sagt noe, eller har et markert kroppsspråk. Alle har en sans som fanger opp dette, hos noen er sansen mer utviklet enn hos andre. I og med at vi mennesker kan fange opp andres energi kan det ses på som om vi lever i et slags nettverk/et atom, vi flettes sammen av energi.
Kanskje det også er en annen energi som infiltrerer livet vårt, en positiv energi som vil oss vel? En slags livsenergi. Kan det være så enkelt som kjærlighetsenergi, en kilde eller noen vil kanskje kalle det Gud? Jeg lar det ligge til refleksjon og kommer helt sikkert tilbake til temaet ved en senere anledning.
Jeg vil nevne et eksempel fra eget liv. Ved juletider sluttet jeg brått i jobben jeg har hatt de 5 siste årene, dels grunnet helse, og dels grunnet andre omstendigheter. Det resulterte i at jeg plutselig sto uten inntekt fra 21. desember. En fin julegave… Jeg kunne da ha gått fullstendig i kjelleren og blitt fylt av frykt i og med at jeg er alene om økonomien. Men, det gjorde jeg ikke. Jeg fikk tak i en følelse av tillit, at jeg skulle hvile i tillit til det ordnet seg. Rett i forkant av dette hadde min mor gitt oss alle et lite forskudd på arv, et beløp som viste seg å være akkurat det jeg trengte til det i mars igjen kom penger på konto. I tillegg kom jeg i kontakt med en venninne jeg ikke hadde snakket med på en stund. Det viste seg at hun var ute etter en person med mine kvalifikasjoner til en ledig stilling der hun er leder. Så har det dukket opp nye bekjentskaper, kall dem gjerne reddende engler, sånn egentlig helt ut av det blå. Så i tillit har livet mitt lagt seg perfekt til rette igjen.
Tilbake til nettverket jeg skrev om i forrige avsnitt, så tenker jeg at energien min i tillit og mine ønsker om en ny, god og passende jobb, ble sendt ut gjennom dette nettverket og traff min venninne. Å ha tillit til at dette nettverket jobber for deg, for at ditt liv skal bli godt, er en berikelse å ha med seg. For mange kan dette være vanskelig å tro, men jeg lover deg, det virker.
Synes du det er vanskelig, begynn å øve deg. Start med små ting. Kanskje har du opplevd noe allerede. Kanskje har du tenkt på en spesiell person, og i neste øyeblikk ringer vedkommende til deg. Kanskje trenger du et par sko som du har sett for deg hvordan skal være. Du orker ikke tanken på å lete i mange butikker, så faller en tanke om å gå til en bestemt butikk ned i hodet ditt, der står de.
Det handler om å sende ut en «bestilling» på «nettet», og vente i tillit, altså ha tro på at det vil skje uten stress og frykt.
Dette er et stort tema jeg kunne skrive mye om, men jeg avslutter her og håper jeg har vekket noe i deg som du kan reflektere videre over. Jeg vil helt sikkert komme tilbake til temaet ved en senere anledning.
Nettverket jobber for oss alle, husk å bruke det og ha tillit!
